Nytt brev fra Julie

Kjære alle,

jeg ikke har klart å svare skikkelig på alle svarene jeg fikk etter forrige reisemail, og det er jeg lei for. Har bange anelser om at det ikke kommer til å bli stort bedre fremover, for nå begynner det å bli en del å gjøre her. Please, ikke bli sinte eller personlig såra, jeg setter utrolig stor pris på nytt hjemmefra og svar fra de mest overraskende steder, jeg klarer bare ikke helt å følge det opp. Men fortsetter friskt med å bombe dere ned med rapport fra hverdagen vår, he he. Jeg har fått en del tilbakemeldinger på folk som skal/vil være på listen, men jeg mistenker at den nå er i største laget. Kan vi derfor si det sånn, at hvis du ikke er interessert, kan du bare slette hele greia? Så har i alle fall jeg ikke latt være å sende til noen som kanskje ville ha. Det er også veldig lov å bare skumlese og la være å svare.

OK, nok snikksnakk. Her kommer siste nytt fra det blide sør.

Siden sist har vi hatt mer ferie. Vi har blant annet vært på en todagers safari i Mikumi nasjonalpark. Det var utrolig fint der. Vakkert rett og slett, jeg digger de fargene! Og vi så selvsagt masse dyr (flodhester, store flokker med impala, gnuer, villbøfler, elefanter, sebraer og giraffer for å nevne noen), men dessverre ikke løve, det var jo det vi hadde lada opp til. Vi suste rundt på steder noen helt sikkert hadde sett en løve for noen timer siden, men det ble ingen løve på oss denne gangen. Barna tok det forbløffende bra, tror egentlig ingen andre enn guiden var så veldig skuffa. Hytten vi bodde i lå dessuten midt i nasjonalparken, så det gikk masse dyr forbi vinduet om natta og rett før vi sovna hørte vi det sinnssyke løvebrølet. Det holdt i grunn for meg.

Vi har jo og gjort noen spede forsøk på å jobbe litt. Det er ikke det enkleste man gjør når barna har fri. De løper jo mye rundt her, men det er går likevel i ett med sår som skal plastres og mat som skal lages og konflikter som skal løses og noen som skal trøstes og mas om svømming og det ene med det andre. Men noe får vi da gjort. Jeg har gjort klart spørreskjemaene mine, men det har selvfølgelig vist seg at studentene jeg skal intervjue og samle data fra har ferie i august. Det klarte ingen å fortelle meg da jeg spurte om årsplanen da jeg var her i mars, men her nede er ikke tid så veldig viktig. Ting tar den tiden det tar. Og akkurat hvor lang tid det er, er bortimot umulig å finne ut av på forhånd, det er bare å stresse ned. Så jeg har begynt på språkkurs mens jeg venter. Veldig gøy og ganske vanskelig. Denne uka skal jeg dessuten møte mine nye assistenter og en type jeg tror jeg skal samarbeide med og barnehageinnkjøringa starter i morgen, så det går da fremover om enn ikke i det tempoet jeg hadde sett for meg.

En liten seier, hverdagen er full av små seire hvis man bare leter etter dem- vi har fått bostedstillatelse! Det vil si jeg og barna. Var for åttende gang på immigrasjonskontoret og snakket med mannen som ligner mer og mer på en Gremlin for hver gang jeg er der, og så, som ved et mirakel, løsna det. Det tok riktignok en og en halv time nesten å stemple tre pass, men jeg følte meg som en heldig vinner da jeg gikk ut derfra. Nå gjenstår det bare å overbevise dem om at Erik skal få lov til å være her og forsørges av sin kone. Det kan nok bli en hard nøtt, men juhu jeg har et nystempla pass - det skal feires!

Hverdagen med Joyce og Nation er gullgod, aah som jeg gruer meg til å komme hjem til den stressende norske hverdagen vår igjen. For øyeblikket er det fint lite stress gitt. Nation handler og fikser og Joyce har begynt å lage ferskpressa juice og fruktsalat hver dag. Og de lærer oss Swahili. Spesielt Jonatan og Sofie. Av en eller annen grunn ser de fleste voksne tanzanianere det som sin svært så viktige plikt å øve på alskens fraser med barna. De er relativt standhaftige og lite vant med barn som ikke nødvendigvis svarer de voksne, så innimellom blir det noen litt artige situasjoner med masende folk og røde unger under skjørtene mine. Men Joyce og Nation er vant til nordiske barn og er rolige og veldig greie. De venter bare til ungene oppsøker dem, hvilket er veldig ofte - og så durer de på. Sofie snakker nå swahili i søvne og spør gud og hvermann om vatsjårneim? mens Jonatan hermer etter alle ord han kjenner igjen i samtaler eller på radioen.

Ellers kan jeg berette at Erik har fått seg sykkel, så kan han suse rundt og se seg omkring. Litt synd selvfølgelig at den punga på begge hjulene med en gang og at noen festa setet altfor lavt da de skulle montere et bagasjebrett som vi for øvrig lenge trodde at var et barnesete. Det var i alle fall det vi trodde vi hadde bedt om. Men men, Sofie sitter nå og dingler fint på bagasjebrettet også hun. Og det koster lite å få fiksa ting igjen her.

Nå i helgen hadde vi tenkt til å snike oss unna til en liten paradisøy der hyttene ligger helt på stranda og man kan beundre både soloppgang og -nedgang fra sin egen private lille terrasse med hengekøye. Det er rett og slett helt supert der og nå har Jonatan blitt så flink til å svømme at vi hadde tenkt til å våge oss på litt snorkling også. Det gjorde ikke øya mindre attraktiv at det samtidig skulle være årets happening for hvitingene i Dar es Salaam, nemlig det store veldedighetsgeiteløpet. Ja, jeg vet det kan høres underlig ut å snike seg ut av byen når man egentlig kan tilbringe en hel dag med rødsprengte feststemte diplomater og bistandsfolk av ymse slag, som snakker om alle de kjenner her og der og alt de har fått til her og der og som på en eller annen underlig måte klarer å synes det er helt fantastisk å ha 100 overflatiske venner å spise lunsj med. Hvis man så legger til en svær solsteikende slette, noen overdimensjonerte høytalere med dundrende musikk og "festlige" kommentatorer, mange innmari viktige sponsorer, pluss selvfølgelig noen svært motvillige geiter som blir dytta rundt i en ring, så er det vel enda mer uforståelig at vi var litt skeptiske? Vi møtte i alle fall uhyrlig lite forståelse for at vi hadde tenkt oss ut av byen når noe så fantastisk skulle skje. Til og med skjebnen syntes vi valgte rart tydeligvis; kvelden før vi skulle reise ringte de fra paradisøya og sa de hadde dobbeltbooka. Da var det vanskelig å stå imot presset, så geiteløp ble det. Og det var for å si det mildt en selsom affære. La oss bare slå det fast: vi er ikke laga for sånt. Og vi mista Jonatan. Så en annen vei i et sekund og borte var han. Han er veldig stolt nå, for det kom nemlig en dame med en ape på hodet (det var premie for festligste hatt) og spurte han på engelsk om hva han het og hva mammaen hans het og han klarte å skjønne det og svare henne så de fikk ropt meg opp i de plutselig litt mindre irriterende høytalerne. Happy ending med andre ord og vi kom oss heldigvis hjem til bassenget relativt raskt. Der svømte vi på dypet og dykket ned på bunnen (Jonatan) og lekte hippo (Sofie med rosa armringer og matchende svømmebriller), det var absolutt å foretrekke fremfor geitemas.

Jepp, det var litt om vår noe koloniale gjøren og laden her nede. Vi har det fremdeles helt ypperlig, men jeg må si jeg gleder meg til å komme litt ut av denne bobla og skikkelig i gang med jobbing snart!

Tutaonana!

Julie

Strandliv

Det er er hardt liv vi lever her nede! OBS: Alle bildene ligger også på Flickr, og ser bedre ut der av en eller annen grunn. Ellers går det an å klikke på bildene for større versjoner.

Safari

I forrige uke var vi på safari i Mikumi-parken, som er 4-5 timers kjøretur fra Dar. Selv om dette er den tørreste årstiden (vinter omtrent), var fargene helt greie...


Han typen her fulgte med oss i øyekroken hele tiden mens han krysset veien.


Det var ganske fint der oppe, ja.


Morgenen etter så vi flodhester og krokodiller!


Og ørner...